Det bodde en underlig gyllen en,

På den ytterst nøgne ø.

Han var stor og gild, med krøllhale ven

Og et gullskinn som tålte all sjø

Et snyteskaft han smykket seg med

Av reneste gyllenhet

Og når skib og fartøye seilte derved

Var grisen et fyrtårn på det farlige stred

Og lyste til sikkerhet

Han styrte sin ø i stille majestet

Og vandret rund i silketøfler

Det hadde han gjort i en evighet

På en diett av champagne og trøfler

Dette var i jordens ungdomsdage

(Om kreasjonisten har rett)

Enhjørningen og den blåstripede pytondrage

Den rosa elefanten som sist forlot edens hage

Fortelles det man kan ha sett

(Ja, det fantes visstnok da en mengde underlige gestalter

Trossende all logikk

Den ærlig politiker, fornuft i VG og Dagbla’s debattspalter

Forståelige samtidsmusikk)

Men det var også i denne fordums tid

At synden vokste seg stor

Og Vårherre ble lei av menneskets splid

Som spredte seg over vår jord

Han hadde malt samfunnet med bredeste pensel

Og ville korrigere med tusj

For å fjerne det værste av griseri og skjensel

Ble det iverksatt en omfattende rensel

Med tidenes kalddusj.

Dere kjenner historien, folk trodde det ikke

Kun en sa motvillig, Joa...

Og gjorde seg til Guds viktigste brikke

Vi kjenner ham nå som Noah.

Arken, ble han satt til å bygge

Uten en klar budsjettramme

Med det formål for vårherre å trygge

Alle dyreraser og sin egen stamme

Noah så gjorde

Han lot dyrene borde

Da regnet falt

Og været ble kaldt

Når porten ble lukket

De lettet sukket

Så seilte den ut, den stolte ark

Verdens første dyrepark.

Grisen, for å komme tilbake til den

Visste ikke at Gud var blitt vred

Han var tross alt alle menneskers venn

Og gjorde kun fluer fortred

Men da vannet sakte begynte å stige

Og regnet ikke tok slutt

Spiste havet hans lille rige

Og Grisen satt trist og mutt

På den høyeste knausen av øen

Og stirret bekymret på sjøen

Da med ett, dukket arken opp i det fjerne

Og håpet steg hos vår venn

Han stod med sjøvannet langt over knærne

Og sendte en sitt lys dithen

O lykke, skibet dreide sin bau

Og styrte dit øen før lå

Da fløt grisen rundt i sitt eget trau

Og mot sin frelse han så

Da båten var nære han ropte ut

Og dette kom fra grisens trut:

“Kjære kaptein, ta meg ombord

Intet sted jeg land kan syne

Vannet har dekket hele vår jord”

Så satte han opp sitt mest bedende tryne

Noah så ned på den gyllene gris

Som dukket opp så spontan

“Du setter meg nå i en pinlig skvis

For i henhold til Guds strategiplan

Er målet med arken å sikre prokreasjonen

Så for hvert hanndyr må jeg få med meg konen.

Du, en gris gyllen, er utvilsomt unik

Men kun du er støpt i denne sjablonen

Det oppstår dermed et sprik

Mellom reglene og intensjonen

I vårherres plan, og som Guds byråkrat

og mot nidkjærheten jeg heller

Beslutter Vårherres sekretariat

At det er reglene, ei intensjonen, som teller!”

Så grisen var dømt til å forbli tilbake

Fordi den ikke hadde noen make

Noah forsvant til sin lugar

Og grisen trådde vannet fortvilet

Han syntes dommen var urimelig hard

Og dette mennesket svært overilet

Han tenkte sårt på sin egne helse

Lot sin hjerne virkelig sylte

Da dukket opp hans utvei til frelse

“Jeg kan jo alltids snylte!”

Han fant akterut en passende pinne

Og lot så om denne sin hale tvinne

Om hva som skjedde deretter

I førti dager og førti netter

Jeg ei vil berette, og kanskje det letter

For lange taler, de bare tretter

Dere venter sikkert på flere retter

Den første så altfor sjelden metter

Så, som dere kanskje stille gjetter

Jeg straks et punktum for talen setter

Epilog/moral

Den underlig gyllene bor nå her

I sitt mindre gyllene slott

På dette sted har han tørre knær

Og hylles av alle som drott

Med dette følger en liten moral

Til bruk, når nøden er størst.

Om du av vinen ei er blitt gal

Drit i struts, bjørn, hoppe og hval

Og husk, at Grisen går først!